Hoi hoi trofaste blogglesere! Nå har dere helt sikkert skjønt at denne bloggen er svært lukrativ; her handler det om kvalitet, ikke kvantitet...

Som kjent har jeg hatt en fantastisk ferie hjemme i Tromsø. Var veldig heldig med at mange var hjemme, og fikk med meg både buktafestivalen, slektstreff, hyttetur og litt jobb. Ellers kvalitetstid med kjente og kjære, som jo var hovedgrunnen til at jeg kom. Godt å kjenne at selv om man ses sjelden, kan det være som man aldri har vært fra hverandre. De jeg ikke fikk sett noe til får jeg heller ta igjen i desember, da jeg blir et par måneder.

Nuvel. Her har det også vært både det ene og det andre. Da jeg kom hjem var det Oppi Koppi, en festival hvis navn har underholdt mange Tromsøværinger da jeg fortalte om den. Musikkfestival i bushen i 4 dager. Skulle gjerne lagt ut noen bilder; alt av klær, biler, telt etc fikk en kledelig bruntone pga all sanden. Jeg trodde selvfølgelig at jeg hadde fått en kledelig bruntone og, men den ble borte når jeg fikk kommet meg hjem og dusjet.

Å lete etter hus gikk ikke like bra som jeg hadde antatt før jeg dro fra Tromsø. Det er alt så litt av hvert folk kan få seg til å leie ut for penger. Her snakker vi verre standard enn jeg hadde før, og det sier ganske mye. Type ingen møbler, maling som skaller av veggene, ledninger som stikker ut av tak og vegger. De ser ikke noe galt i å ta et par tusen i måneden for det. Så jeg bodde hos foreldrene til Neville i ca tre uker, før jeg endelig fant Drømmehuset. Det er 3 franskmenn og 2 amerikanere her utenom meg, og det synes jeg er en fordel. Jeg ville jo bo i et kollektiv mye fordi jeg ikke har det samme nettverket her, spesielt familie. Så det å bo sammen med folk som er i samme situasjon er fint, for da er vi litt familie for hverandre. :) Jeg flyttet inn for to uker siden, men har sovet i stua rommet mitt ikke ble ledig før idag.
Desverre hadde jeg en noe utrivelig "velkomstpresang". Den første helgen var det innbrudd, og pcen jeg hadde kjøpt en uke tidligere(fordi den gamle var blitt tråkket på og knust.....) + kameraet mitt ble stjålet. Jeg finner ikke kvitteringen til pcen men håper å finne den så jeg kan få det tilbake på forsikringen. Men egenandelen er 3000 kr(!), så det ble en dyr fornøyelse uansett. Dermed er dette blogginnlegget litt kjedelig, siden jeg ikke har bilder å laste opp. Men jeg legger inn en link så dere i alle fall kan se bilder av huset jeg bor i. http://johannesburg.gumtree.co.za/c-Flat-House-Real-Estate-flatshare-house-share-2-rooms-available-in-a-beautiful-Arcadia-houseshare-commune-W0QQAdIdZ308739562

Å ha innbrudd i huset er vel del av den "Sør-afrikanske opplevelsen", men for meg var det skrekkelig ubehagelig. Jeg har jo vært heldig så langt, men tanken på at noen hadde kommet seg over det elektriske gjerdet (som er 3 meter høyt) og inn i huset uten å utløse alarmen var ubehagelig. Siden de bare fikk tatt to pcer og et kamera(og et strykejern) tenkte jeg de kanskje kom til å komme tilbake. Dessuten virket ikke alarmen ordentlig, og hele den påfølgende kvelden gikk den av tilsynelatende uten grunn. Jeg la meg på rommet til en av de andre, som var bortreist i helgen, for hun har digre bolter på døren. Jeg fikk ikke sove, og alle små knirk eller vindpust hørtes kjempehøye ut. Neville tok det imidlertid med knusende ro, og spurte om jeg ikke skulle sove snart. Han mente det var veldig usannsynlig at de skulle komme tilbake. Og så langt har han jo hatt rett.

Ellers gleder jeg meg skrekkelig til å få besøk, både i oktober og november. David kommer 30 september, så han, jeg og Neville skal til Cape town i 5 dager. Så kommer mamma, Thomas og Morild i November, og da blir det enda en tur til kysten og turnering i Pretoria. Gleder meg til å vise dere hvor jeg bor!

Nå er det vår. Idag er det vår. Sør-afrikanerne har bestemt seg for at 1 september er Spring Day. Så da så. Etter min mening har det jo vært mer eller mindre sommer hele tiden, men det er så.
Håper alle har det bra der nord!

Litt ettertanke

Forrige fredag var æ og Neville på vei hjem, rundt klokka 10. Det var stappe mørkt som vanlig, og få folk i gata. Når vi var nesten hjemme, så vi en skygge som snubla bortover veien. Eller det vil si, han prøvde å gå bortover veien, men han va vel strengt tatt mer på vei inn i et gjerde enn bortover veien. Han va kanakkas for å si det pent, og han så ikkje ut til å være mer en 15. Dessuten va han helt aleina på veien, og e det nokka æ ikkje vil være i Sør-Afrika så e det aleina i ei mørk gate.
Æ spurte Neville: "burde vi ikkje stoppe og se om det går bra? Spørre kor han bor?" Neville stoppa bilen, men så ikkje helt overbevist ut. "Kom igjen", sa æ, "vi kan jo ikkje bare kjøre fra han". Veldig motvillig snudde han bilen, og vi kjørte tilbake til gutten, som knapt hadde klart å komme sæ en meter av flekken i den tia den korte debatten hadde foregått. Vi spurte han kor han bodde, men det virka som han va for full til å skjønne at vi ikkje snakka Afrikaans, men engelsk. Vi fikk ut av han at han bodde i Lindo Park, et område et par kilometer lenger bort. Han satte sæ inn i bilen, og æ prøvde å holde en samtale gåanes på afrikaans så han skulle holde sæ våken, med vekslanes hell. Han sa at han hadde vært på fest, og hadde tenkt å gå hjem. Han klarte også på et eller anna vis å kommunisere kor vi skulle kjøre han hen, og når vi kom til huset hannes slapp vi han ut og han sjangla inn gjennom porten med et "Baie Dankie, God bless".

Æ følte mæ ganske fornøyd, og sikker på at gutten hadde kommet til å blitt knivstukket eller kidnappa eller påkjørt eller solgt til hvit slavehandel hvis vi hadde kjørt fra han. Det virka i alle fall skrekkelig usannsynlig at han ville ha funne veien hjem på egen hånd. Inspirert av speiderhandlinga sa æ til Neville "det va jammen bra at vi stoppa og hjalp han!" Neville virka ikkje like sikker, og hadde faktisk vært ganske stille hele veien hjem. "Eh... Syns du ikkje?" "Joda", sa han. "Men det va kanskje ikkje så lurt når det bare va oss to i bilen".

Og der hadde han vel et poeng. Situasjonen hadde virka veldig forskjellig for oss to, men æ hadde bare sett den med mine øya. For min del va det snakk om en ung gutt i akutt krise, som sannsynligvis ikke kom til å overleve natta hvis vi ikkje hadde hjulpe han. At det faktisk va det som va situasjonen va vel bare tilfeldigheta. For det kunne jo like så godt ha hendt at han bare spillte; at han visste at forbipasseranes ville ha lyst til å hjelpe når dem så en sårbar ung gutt på gata, og at dem ville la han komme inn i bilen. Når han så va inne i bilen, ville det ikkje akkurat være vanskelig å trekke fram et våpen... Kanskje kunne til og med 40 andre røvera ha venta i busken?

Først syns æ at æ hadde vært litt dum som ikkje hadde tenkt på det sånn. Æ hadde jo tenkt på kriminalitet; det va jo derfor æ ville hjelpe han til å begynne med. At æ ikkje tenkte på at den samme kriminaliteten kunne ramme mæ, må jo sies å være litt korttenkt.
Så blei æ irritert. Æ og Neville va jo tross alt i en tryggere situasjon enn han va, aleina ute på gata. Korsn kunne vi ha bare kjørt fra han? Kor egoistisk kan man være, egentlig?
Så blei æ litt trist og redd. For ka hvis det va mæ? Ka hvis æ hadde fått motorstopp, og va aleina på ei mørk gate? Eller noen hadde stjelt scooteren min? Ville noen ha stoppa og hjulpe mæ, eller ville dem vært for redd?


Æ har tenkt at kriminaliteten tar så mye frihet fra folk. Men æ hadde i grunnen ikkje tenkt over at den tar friheten til å hjelpe. At æ ikkje kan gå ute på gata etter klokka 7 e litt ugreit syns æ, men at æ ikkje har friheten til å kjøre en full 15-åring hjem syns æ e helt forferdelig. Og problemet e at æ må begynne å tenke på den måten. Æ syns Neville va litt ufølsom og egoistisk når han i det hele tatt måtte tenke sæ om før han kjørte tilbake. Men saken e jo den at Neville har blitt rana mer en én gang på den samme gata kor vi så gutten, så han va vel mer reflektert enn mæ  sånnsett. 
Velvel. Æ e fortsatt glad for at vi hjalp han. 


Ellers har æ sett min første rugbykamp, og skal se min andre imorra. Mitt universitet e i finalen i en rugby universitetscup, og finalen e imorra. Æ har ikkje peiling på ka som e poenget eller ka dem driv med, med dem havne alltid i dunge og takle kverandre så dem fyk bortover, og det har jo en viss underholdningsverdi.


Så begynne det å bli høst her, med temperatura helt nede i 17(!!) grader. Det føre til en del interessante motefenomen. Mye sett e kombinasjonen singlet og vintersko, eller t-skjorte og skjerf. Sør-afrikanera elske vinterklær, så da må dem prøve å få hatt dem på så mye som mulig, sjøl om det strengt tatt ikkje e kaldt nok til å ha dem på.


Æ ser for mæ at Tromsø e helt nydelig no, med påskesol og nysnø. Det e rart med det, men når man sitt i Afrika e det liksom aldri tåke og slaps der hjemme. Æ håpe på å få tatt mæ en tur oppover i sommer, men vi får se ka det blir til. Vi har bare tre uke ferie i juli, og innimellomder e det kontinuitetseksamen. Fransk og antropologi  e de to fagan æ e litt usikker på om æ blir å stå i. Så langt har æ bare fått C i fransk, så det e vel ikkje så verst, men æ vet ikkje korsn eksamen e lagt opp og om det e vanskelig eller ikkje.Når det gjeld antropologi har det ikkje vært noen prøva enda, bare et 8 sie langt "observational essay". Vi skulle sitte en eller anna plass(ævalgte en kafe) og observere folk i totima.Deretter skulle vi altså skrive 8 sie om ka vi hadde sett, men uten nokka særlig mere retningslinje enn det.Så når æfår tilbake det essayet vet æ hvertfall litt mer om kor æ ligg an. 


Kjenne at det hadde vært nokka med litt gamle venna, familie og midnattsol:)

Til slutt, en avokado fra Neville sin hage! Dem e kjempediger og nydelig! Og så e det nokka helt spesielt å gå ut i hagen og finne en avokado å ha til frokost. :)

No har ae jommen godt nytt i TrafikkDramaet. Faste lesera vil huske at ae fikk beskjed om aa kjoepe et kjoeretoey som ae maatte registrere i mitt navn for aa kunne faa et saakalt traffic registration number, og naar ae hadde soekt om det ville ae kunne hente det etter 2 maaneda. Som sagt saa gjort. Men den her gangen tok vi med oss alle papiran og dro til jobben til faren til Neville, som e en liten trafikkstasjon nord i byen. Der va det ca 50 stk i koe og en mann som haandterte alle sammen, men vi naadde endelig fram til han etter to tima. Han saa paa papiran mine, og skreiv, i loepet av to minutta ut et Traffic Registration Certificate. Etterpaa spurte han om ae ville registrere scooteren i mitt navn. Dermed va det jo aapenbart at ae hadde faatt litt feilopplysninge forrige gang, og ikkje hadde trengt aa kjoepe scooteren i det hele tatt.

Ae va i alle fall imponert over at det her vi har krangla saa skrekkelig for aa faa til de siste to maanedan tok to minutta aa gjoere paa en datamaskin. Nuvel, sia ae har det her nummeret har ae faatt reservert time for aa ta teorien! I Soer-Afrika maa man ta teorien for aa 1: oevelseskjoere eller 2: ha lov til aa kjoere motorsykkel aleina. Saa den niende mai(!) blir ae litt mere lovlydig.


Ellers har ae no gaatt to uke paa skolen, og begynne aa komme godt inn i det. Psykologien og Antropologien gaar veldig bra, men det e litt verre med fransk og kriminologi. At ae syns fransken e vanskelig kommer mye av at alt som skjer i fransktimen foregaar paa fransk. Laereren les, spoer oss spoersmaal, forklare gramatikk og snakke me oss paa fransk. Dessuten har ae fransk 5 gang i uka og faar lekse kver gang. Forhaapentligvis blir det lettere naar ae blir litt mer vant til aa hoere fransk igjen. Kriminologien slit ae med av en litt anna grunn, og det e baade laereren og elevan. Kriminologiforelesningen e i en sal som tar 500 menneska, og foreleseren virke mindre som en foreleser enn som en slags merkelig komiker. Ho snakke for det meste om kontroversielle ting, og ae mistenke at det e for aa engasjere et publikum som kanskje ikke e alt for sofistikert.
Her foelge et representativt utdrag fra ei forelesning:
"Og det e 5000 mannlige prostituerte i Pretoria."
Publikum: WOOOOooooow, MANNLIGE prostituererte?? KAaaaaa??!?
"Den typiske kunden e en kvit, gift, middelaldranes mann."
Publikum: KaaaAAA! GIFTE menn kjoepe sex?? No har vi aldri!!!

Og saann gaar no de forelesningen. Laereren gjore ingenting for aa dempe folk eller ta oppmerksomheta tilbake. Lure virkelig paa ka det e meninga vi skal laere, og ka eksamen kommer til aa vaere om.

Til slutt, en artig liten ting ae vil nevne: I soer-afrika e det stort underskudd paa stroem, nokka som resulterte i saakalte "blackouts" i den tia ae va her sist. Det ville si at dem rett og slett skrudde av stroemmen i et helt omraade for aa spare paa den, for saa aa skru den tilbake etter x antall tima. Lyskryss blei ikkje tatt med i betraktninga, saa dem va skrudd av dem og. Likevel va det omraada som ikkje va beroert av det i det hele tatt, og tilfeldigvis va det de omraadan kor politikeran bodde. Nuvel. Det siste paafunnet til Eskom, som e dem som har monopol paa stroemmen, e aa tvangsinnfoere sparepaere. Dem kom hjem til han Neville i gaar og skifta alle paeren i huset til sparepaere. Vi hadde ikke mulighet til aa si nei, og han endra selve paereholderen saa vi ikkje kunne bytte tilbake. Dem skal visstnok gjoere det over hele landet. Det e vel en bra ting, men litt merkelig og. Kanskje dem kommer for aa tvangsinnstallere sparedusj snart?


Ps: Det va daarlig med bilda den her gangen(pappa!),  men ae skal skjerpe mae til neste gang.

Mye nytt!

No har det jommen skjedd litt av kvert aa skrive hjem om! For det foerste har ae leid et rom i et kollektiv, ca 1,3 km fra universitetet. Det e i en enebolig, med hage, svoemmebasseng(som vel maale 5x2 meter), stor stue og kjoekken. Rommet mitt e ca 5x5 meter, og e 4 meter under taket. Det har egen inngang, grovt toemmergolv og store (gitter)vindu. Saa langt e det bare ei seng, et lite skrivebord og et stort skap der, men ae har faatt hengt opp litt bilda av venna og familie saa da e det litt mer hjemmekoselig. I dag har ae til og med kjoept stereoanlegg, saa da blir det ikke saa stille. Ikke at det egentlig e nokka problem: det e ei karismatisk adventistkirke rett over veien, og paa kveldan e det veldig populaert aa parkere bilen sin i gata mi og hoere paa musikk og rope litt. Hvis ikkje  kirka eller naboan har nokka aa si, kan ae hoere paa stroemgjerdet. Det lage klikkelyda og gnista hele tida, saa da vet ae vertfall at det e paa. Lure svaert paa kor sterk stoemmen e, og har en merkelig lyst til aa ta paa det for aa kjenne. Burde nok ikke gjoere det likevel. Regne med det e sterkere enn kugjerdan vi har hjemme.

Ae betale rundt 2200 NOK for rommet, og det inkludere stroem, vann, gartner(!), hushjelp som vaske fellesarealan 2 gang i uka og visstnok lage mat kver ukedag(sjoel om ae ikke har sett nokka til det saa langt).

Saa etablert som ae har blitt va det paa tide aa skaffe kjoeretoey, saa ae investerte i en brukt scooter. Den kosta rundt 4000 NOK, og ae tenkte som saa at jo daarligere scooter, jo mindre redd treng ae aa vaere for aa skrape og bulke den. Og det kan jo vaere like saa greit naar det e det foerste kjoeretoeyet man har. (Ferrari-scooter kan ae kjoepe hvis ae klare aa passe paa den her).
Det va jo ikkje saa dumt tenkt, men desverre slutta skuteren (startmotoren) aa virke foerste kvelden ae hadde den, saa ae matte starte den manuelt. Og det va jo litt tungvint, saa da vi tok den tilbake til scootersjappa(en tur paa 4 mil, tur/retur), viste ikke bare tanken konstant at den va tom sjoel om den va full, men speedometeret slutta ogsaa aa virke. Det viste sae at batteriet ikke lada ordentlig, og etter to tima fikk ae scooteren tilbake. Saa langt virke den ihvertfall.

Neville laere mae aa kjoere, og vi lode rundt i nabolaget. Det ser litt morsomt ut; vi har begge hjelm og motorsykkeljakke, men den ene kjoere en 600cc motorsykkel og den andre en 125cc scooter.

Ellers har ae registrert mae paa skolen, og har valgt foelgende fag: Psykologi, Kriminologi, Fransk og Antropologi. Skolen begynne i morra kl 0730, med en dobbel fransktime. Heldigvis e to uke me orientering og informasjon (eller A2S - adventure to success som dem kalle det) over. Vi har maattet gaa til information sessions hele tia, kor dem fortell oss at videregaaende og universitet e forskjellig. Dessuten har vi maattet ta proeva for aa se om vi e Academically og Informatially Literate. Den ene proeven gikk paa aa lese akademiske teksta, og den andre gikk paa aa gjoere ting paa pc, mest ting som hadde med office-pakken aa gjoere. Pc-roeven va kjempevanskelig, og ae gjetta nesten hele tia. Det meste hadde ae aldri hoert om foer, og ae va kjempeglad naar ae fikk 56%(man maate ha 50 for aa staa. Hvis man stryk paa en av proevan maa man nemlig ta ekstra fag for aa laere aa lese ordentlig eller bruke pc ordentlig. Sia ae betale doble skolepenga, ville de ekstrafagan ha kosta mae rundt 7000 ekstra. Men flaks skal man ha.

Neville begynne med sin orientering imorra, men paa Wits university i Johannesburg. Saa det e jo nokka ironisk at naar ae foerst har floetta hit og vi hadde tenkt aa vaere ilag floette han til en anna by. Paa den andre sia e jo 7 mil lite mot de latterlige avstandan vi har hatt til no. Saa det faar vel gaa bra. Vi e jo hvertfall paa samme kontinent, i samme land, i samme provins, saa det e jo framskritt. :)

Sia æ skal prøve å være en mer dedikert blogger den her gangen enn forrige, kommer innlegg to relativt kjapt.
No e det litt over ei uke til skolen starte, så vi e rimelig i feriemodus fremdeles. Sover til vi våkne, og spis frokost i hagen under palman. Så spille vi en runde eller to backgammon, og finn ut ka vi skal ta oss til. Og ka vi skal ta oss til handle som regel om papira. Her kommer del 2 i Papirmøljeføljetongen! 

Så etter at vi hadde vært på feil trafikkstasjon, som beskrevet i forrige innlegg, dro vi til den vi angivelig skulle være på. Der va det noen hundre folk i assorterte køe, og to sikkerhetsvakte(med pistol selvfølgelig) man kunne spørre om hjelp. Vi fikk utdelt et ark, og beskjed om å stille oss i ei kø. Etterkvert kom det ei dame som så ut som ho visste litt mer, og vi spurte ho ka vi skulle gjøre. Ho sa at hvis æ ikkje va permanent resident(altså gift eller med fast jobb), kunne æ ikke få et Traffic Registration Number, som æ altså treng for å ta lappen her. Ho mente at "foreigners" fikk så mange rettigheta og muligheta med det her nummeret, at dem ikkje kunne gi det til oss.

Dermed dro vi hjem, ringte alle trafikkstasjona i provinsen(inkludert de to vi hadde vært på) og the Licence Department. Alle sa det samme, at så lenge æ hadde papiran i orden kunne æ få det her trafikknummeret. Så dagen etter dro vi tilbake, og koste oss med tre tima kø-ståing(kun avbrutt av at æ måtte ta nye passfoto - dem æ hadde va visstnok et par millimeter for stor). Når vi endelig kom frem og fikk snakke med et menneske, sa ho at æ ikke kunne få engang søke om det her nummeret med mindre æ hadde et kjøretøy registrert i mitt navn. Gjett ka du treng for å registrere et kjøretøy i ditt navn? Traffic registration number.

Så dermed gikk vi for å leite etter et billig kjøretøy æ kunne prøve å registrere på mitt navn. I ei scootersjappe møtte vi en fyr som ga mæ nummeret til en kompis av sæ, som visstnok kunne hjelpe mæ. Så da e det vel bare å vente og se. Hissige oppdateringe kommer nok på bloggen. Det e i det minste veldig pent utfor trafikkstasjonen, nokka som e bra sia det virke som æ blir å tilbringe endel tid der.

I går dro vi til universitetet, for æ må levere endel skjema og sånn sia æ e internasjonal. Der va i det minste alt i orden, bortsett fra forsikringa mi. Ifølge dem va den ikkje god nok - sjøl om det altså e ei forsikring skreddersydd for å studere i utlandet, dekka av norsk folkehelsetrygd. Beskjeden va: få dæ sørafrikansk forsikring, ellers får du ikkje registrere dæ. Og det va vel så, hadde det ikkje vært for at æ måtte kjøpe den forsikringa for i det hele tatt å kunne søke om visum. Og korsn skulle æ ha kjøpt den sørafrikanske forsikringa på forhånd, fra Norge? Den opprinnelige forsikringa mi kosta 3000, og no må æ ut med nesten 4 til for å kjøpe den sørafrikanske. Men æ tenkte som så at det e vel bare sånn, så da må æ vel kjøpe den. Nokka som hadde vært litt lettere hvis kortet mitt hadde fungert. Det viste sæ at stripa mi va avmagnetisert, og sia vi bruke nesten bare chip i Norge, visste æ ikkje om det. Og her kan man ikke ta ut penga på chip.
Det e altså ikkje måte på.

Mye eder og galle i det her innlegget! Men utover ting som har med papira og stempel og offisielle ting går det no bra. Æ og Neville hadde 2-årsdag i går, og det vil jo si 1/10 av livan våres. Ser man sånn på det virke det veldig lenge. Helt til sist et bilde av Nadia på biljardturnering. Desverre blei vi slått ut i kvalifikasjonsrunden.

Atter et Afrika

Da har æ vært borte ei helt uke, og e rimelig sikker på at dokker sitre etter å få vite ka som har skjedd i den uka! Æ og Neville dro til Oslo, der æ tok på mæ rollen som lokalkjent guide. Korsn det gikk kan vel diskuteres, men vi klarte hvertfall å finne både Vigelandsparken, Holmenkollen og Karl Johan. Det bare tok litt tid. Vi fikk bo hos Per Anders og Christina og ligge i skapsenga demmes, og vi fikk møtt Hans Olav og hans nye fru.

På torsdag kveld gikk turen til Gardermoen, kor vi tilbragte natta med kortspill og kaffedrikking. Halv sju gikk Neville sitt fly til Amsterdam, og halv åtte gikk mitt til London. Der hadde æ åtte gode tima til rådighet, som æ for det meste brukte til å finne en plass å sove. Klokka 7 gikk flyet mitt til Johannesburg, og 7 lørdag morra kom æ fram. Og det va så flott å komme hit! Temperaturen lå på litt over 20 grader, og alt va grønt og frodig. Etter  måna med mørketid og slaps va det utrulig deilig!

Det e vel ingen overraskelse at det første æ gjorde, etter å ha hilst på foreldran til Neville, va å legge mæ å sove. På kvelden dro vi til et utested kor vi hadde velkomsfest. Kjempetrivelig å se gamle venna igjen! 

Og i dag skjønte æ plutselig at æ va i Afrika igjen: Neville måtte få ordna noen papira, og sjøl om vi va inne på kontoret til han som skulle gjøre det, tok det 1 og en halv time. En av grunnan va at han ikkje hadde et stempel, og dermed måtte han gå og hente det, nokka som tok nærmere et kvarter. Etterpå kjørte vi til en trafikkstasjon som ligg nesten i Johannesburg, for å bestille time til mæ så æ kan ta teorien(man må ha teorien for å øvelseskjøre i Sør-Afrika). Når vi hadde kjørt helt dit, fortelte dem mæ at æ trengte et eller anna dokument for å bestille timen, og for å få tak i det dokumentet måtte æ kjøre til en anna trafikkstasjon - på andre sia av Pretoria. Når æ hadde ordna det, kunne æ komme tilbake og reservere time. Nåja. Koffår gjøre det lett når man kan gjøre det vanskelig, og dokumenta e alltid arti. 

Nuvel, skal skrive mer seinere, men no har æ hvertfall oppretta bloggen.